Vi har 1200 døgn under åpen himmel i 40 år -så kommer vindmøllene (!)

Denne helgen samlet vi oss, igjen, trekløveret som har langt over 1200 døgn ute under åpen himmel, i lavo eller telt, de siste 40 årene. Legg til enkelt dagene med fuglejakt, harejakt, elgjakt, bukkejakt, hjortejakt og alle enkeltdagene med ørretstanga på skuldra, ute i naturen- så blir det noen titusner av timer.

Sven Lauvrak(53) og Jan Otto Stendal(55) er mine faste trofaste naturelskere og turkompiser, og nå har vi fått neste generasjon med på turene, sønn til Sven, Fredrik (15) og sønn til Jan Otto, Mikael på 9 år.

Vi har opplevd skauen i alle faser, kuldegrader og varmegrader som har gitt varige men, og det er ikke mange 100 meterne mellom alle våre tyribål, i Indrefiletens natur.

Denne helgen gikk turen til Førevatn i Froland kommune, et godt fluekast fra toppen av Himmelsyna som rager 649 meter over havet.


Førevatn har utrolig mye å by på for en naturelsker, sommer som vinter. Foto Jan Reidar Vågsdalen


Den uberørte naturen og vindmøllenes inntog


Få om noen andre i alle kommunene i vår Indrefilet kan skilte med å ha brukt naturen, hatt respekt for naturen, trosset den, og fulgt deres leveregler som dette trekløveret. Kun på besøk i det rike, der vilt og fugl er på hjemmebane og mennesker kun er gjester.

Vi har opplevd et elderado i elgjakta på 90 tallet, vi husker den smellfeite røya i bekk og vann før staten ikke ønsket den i faunaen vår, vi har jaktet haren i måneskinn i 15 minusgrader -og som i helga da naturen bestemte at de bestemte, og ikke vi som besøkende.

En kuriositet ;

-den canadiske bekkerøya som ga så mye for så mange, er ikke lov eller tilhører ikke vår natur- men vindturbinene gjør det? Logisk for meg- nei (!)


Jan Otto har tusenvis av ørret på samvittigheten. Her med to flotte eksemplarer et av våre mer hemmelige steder i regionen: Foto Privat


Vindmøller

-er det jeg ligger å tenker på i soveposen, når gradestokken går ned mot null, og jeg ser ekornmora i furua over min innleide plass i lyngen, fredagskvelden før nasjonaldagen nærmer seg.

Vi vet at de store innhoggene i naturen kommer, som mange har kjempet for, andre imot. I Indrefilten er det delte tanker, og hos noen er engasjementet større enn hos andre, der motstanden har vist seg størst på ytringsfronten.

Argumentene er sterke på begge sider, og jeg lar meg beundre. Av og til også undres jeg på hvem alle disse menneskene er, og de som bestemmer dette- har de referansene eller er det kun tallvitere og engasjerte mennesker med millionlønn?


Vakkert. Foto Jan Reidar Vågsdalen


Bygdefolket, vi, Indrefiletens innbyggere ønsker oss stort sett ikke innhogget i naturen, men samtidig skjønner jeg bonden og grunneieren som kan få gården sin i drift til neste generasjon.....


Sven med en pen ørret, på en av hans mange hundre turer: Foto Jan Reidar Vågsdalen


Mens krik-ande paret

- svømmer forbi meg nede i det iskalde vannet, mens vinden er opp mot 9 meter i sekundet, så fortsetter tankene fortsatt å svirre.

Jeg kjenner på varmen i soveposen og triller meg en heimesydd rød nummer tre, mens det ryker fra trekoppen min med evergooden sin eim av godlukt. Og tankene går....


Hvor mange av disse motstanderne og de som er for utbygging, har erfaringen med hva naturen byr på, og hvilke muligheter der finnes -som vi tre i 50 årene har erfart?

Bruker man naturen, eller sitter man kun på en ballkong i Bærum eller på Slettheia og mener noe man faktisk ikke aner hva er?


Noen timer senere og sneen viser seg

-Det er blitt lørdag morgen, klokka er 0500, det er lyst, det er kaldt og det er snø i lufta. Soveposen min har holdt varmen, i det Sven kommer gående i sin positur jeg har sett i snart 50 år, gliset er bredt i barten, da han viser frem den første fangsten- og den siste denne helgen.

En ørret på 540 gram, en meget pen Salmo Trutta, som er det latinske ordet på fisken vi har jaget i snart 150 år tilsammen.

Vi henter vann til kaffelars, som tilberedes på primus på grunn av skogbrannfaren. Vi setter oss sammen, spiser, prater, mens elghunden Storm kan gå fritt på øya vi bor på.


Sven har jaktet skogen konge gjennom 39 år, og her med Storm, etter en vellykket los. Foto Privat.


Det snakkes om fluevalg, tidligere minner, om kulden som biter oss gjennom marg og ben, der selv ørreten har tatt på seg superundertøy, denne helgen.

Vi tre med minnene, vi tre med erfaringene, vi tre som har forvaltet etter naturens egne lover, og med guttene som lytter på gamle historier og tar lærdom av kloke ord og litt jugarhistorier.

Når de skal sitte der med sine barn i neste generasjon, så vil de se store "monstre" der de går, og minnes tilbake til da de var med som lærlinger og naturen levde sitt eget livsløp.


Antiklimaks og respekt

-Vi har erfart naturens lune vær, og må innse at det å fiske i snødriv og opp i 10 meter i sekundet, er nytteløst. Tre erfarne karer og deres avkom bestemmer at nok er nok, naturen har talt, dette er nytteløst. Selv om turen i seg selv er målet, er det også for oss kampen mot å finne ørreten, som gir deg kick i magen som er målet.


Friskt 16.mai på Førevatn, der Sven ror i motvind. Foto Jan Reidar Vågsdalen


Vi ror i motvind hjemover, får varmen i oss, ser rundt i vakker natur, og kan peke på stedene disse store monumentene kommer, de med helikopter vinger.

De som lager lyd og tar bort våre følelser om å være der ute, der rådyrbukken skriker i kveldinga, der fiskeørna lar seg flyte på et vindkast, mektig og flott over himmelen der våre reiser gjennom årevis har foregått.


Far og sønn i skjønn forening, denne helgen. Foto Jan Reidar Vågsdalen


Å sette opp en jeger eller fisker mot hverandre er umulig

-Jeg har erfart, jeg har sett, følt og opplevd Lauvrak og Stendal siden vi gikk i knebukser. Få om noen har større respekt om naturen, og få har mer erfaring. Når jeg spør de om turbinene, her vi ror i motvind, så er de som de pleier -lavmelte og har få meninger om det som kommer.

Dessuten er de aldri spurt, de som faktisk har bodd over tre år tilsammen ute under karlsvogna, i regn eller når det "river i klova"( når skydekket sprekker opp).


En av de bedre dagene med makken som lokkemat:. Snittvekt på halvkiloen. Foto Jan Reidar Vågsdalen


Disse naturmenneskene som har ørret på over 4 kg på Cvèn (og ikke i garn, det er tabu på disse turene), som har over 80 elg på samvittigheten, som har skutt det som kan skytes i forvaltningens omsorg, med tanke på bestand og forvaltning.

Å skryte av sine kompiser er ikke alltid en venn eller journalist sin beste taktikk, men her er det faktum, at få om ingen kan mer om naturen en disse to til sammen- kom med den like i sør.

Å lokke til seg elg, gå inn på losen til elgbikkja, eller å vurdere hvilken stein ørreten står bak....da velger jeg meg mine turkompiser.


Fredagen lovet det godt, men så overtok naturens lover.... Her padler Fredrik mens undertegnede sitter bak å styrer "skuta". Foto Jan Reidar Vågsdalen


Vindmøllene kommer, men liker vi det?

Svaret er nei, men vi kan ikke annet en å fortsette vår reise, lære opp de som vil lære om naturen, dens prakt og forunderligheter.

Dessuten skriker vi ikke høyt, vi skriver ikke lange leserinnlegg og mener noe fra Markens i Kristiansand -vi er faktisk ute, nettopp der ute, alle andre mener noe om.....


Undertegnede undres på mye, og ute i skogen, under himmelen kommer mange tanker.


Takk for turen gutter, det er ikke lenge til nye utfordringer. Og til dere som ikke kjenner Førevatn, og omegn, det er et paradis sommer som vinter.


Førevatn i sin flotte prakt i solnedgangen: Jan Reidar Vågsdalen


-redaktøren

18.05.2020